OVERGANG TIL ET SELVSTENDIG LIV

Noen har felles adresse med foreldre og familie. Andre leier eller eier egen bolig. Noen deler bolig med kjæreste eller venner. Noen bor på institusjon eller trenger tilrettelagt bolig.

Første gang vi flytter for oss selv mangler vi erfaring med å bo alene. Det er mye som skal ordnes før vi kan flytte inn. Det er viktig å orientere seg i boligmarkedet, og finne ut hvilke muligheter som finnes. God assistanse og veiledning fra personer rundt deg er viktig i denne prosessen. En dag står du der med nøkkelen i hånda og kan flytte inn!

Som med alt annet i livet trenger en øvelse i å ta ansvar for eget bosted. Hvis du har dårlige erfaringer med å bo alene vil det innvirke på hvordan du tenker om flytting. Hvis du er plaget av angst for å være alene, eller du frykter forfølgelse eller at stemmer i hodet skal forstyrre deg, trenger du å planlegge hva du kan gjøre når mulige kriser oppstår.

Det kan være smart å involvere andre personer som du stoler på og som du kan kontakte hvis det oppstår problemer i boligen. Det kan være familie, venner, naboer og/eller boveileder fra en kommunal tjeneste. I en overgangsfase mellom et behandlingssted og ny bolig, vil det være til god støtte for deg å ha en kontaktperson på behandlingsstedet som kjenner deg godt og som trener sammen med deg på å bo.

Lengre opphold på institusjoner kan føre til avhengighet av andre og mindre tro på å klare seg selv. En god overgang fra institusjon til eget hjem avhenger av et godt samarbeid mellom den det gjelder, familien, institusjonen og kommunen. I en individuell plan (IP) må det foreligge konkrete mål og tiltak som virker støttende og som trygger partene i overgangsfasen.

Det er generell mangel på døgnplasser for mennesker med psykoseproblematikk og mange forteller om for tidlige utskrivninger. Dette er uheldig og kan føre til hyppigere innleggelser.

Det føles mye bedre å bli sliten etter spennende og interessante opplevelser, enn det er å bli utslitt av angst og fortvilelse. Mennesker som har psykoselidelser kan oppleve symptomer som økt mistenksomhet og stemmehøring, selv om aktiviteten har vært hyggelig og positiv. Det er viktig at du merker deg hvor mye aktivitet, stress og påkjenning du kan tåle før angsten tar overhånd. Det er mer krevende å strukturere dagen alene enn å delta i ulike program som andre har regi og ansvar for. Med en god porsjon selvinnsikt og et godt samarbeid med familie og hjelpere finner du måter å takle hverdagslivets utfordringer slik at du får tatt godt vare på deg selv.

Mangfoldet i samfunnet er stort både når det gjelder innvandring, økonomiske forskjeller, ulike former for kjønnsidentitet, seksualitet, ulike sosiale og psykiske plager. Hva skal til for at den enkelte av oss skal kjenne seg god og verdig nok til å være fullverdig samfunnsdeltaker?  Mahatma Gandhi  har uttrykt det slik: «Du må selv være den forandring du ønsker å se i samfunnet». Det er et høyt krav å stille hvis selvtilliten er på bunn. Vi kan alle ta ansvar for å hjelpe oss selv og hverandre til å bli de beste utgavene av oss selv. Vi må stå opp mot krefter som dyrker individualisme og perfeksjonisme på bekostning av alle dem som ikke greier å innfri kravene og faller utenfor.

Det er viktig med god planlegging og kontinuitet i hjelpetiltakene i overgangsfaser fra institusjonsopphold eller fra andre behandlingsopplegg, til det å bo alene og klare seg selv.

Det kan være vanskelig for familie og hjelpere å vite hva som er passe hjelp og støtte i ulike sykdomsfaser. Det er heller ikke lett for den det gjelder å vite hva som er best for en selv på kort og på lang sikt. Dialog og samarbeid om hva den enkelte trenger hjelp til er nøkkelen til god individuell oppfølging.

Det er en kjent sannhet at stadig skifte av behandlere og kontaktpersoner fratar pasienter og brukere muligheten til å ha hjelpere som kjenner dem godt over tid. Dette kan være svært uheldig for å komme seg videre til en forutsigbar og trygg hverdag.