PARALLELLE VIRKELIGHETER

Ser jeg en skygge bak meg og tolker den som en farlig forfølger, så vil alarmsystemet inni meg varsle om fare. Stresshormonene mine fører til at jeg flykter unna, går til motangrep eller trekker meg inn i meg selv. Disse tre reaksjonsmåtene er alle naturlige beskyttelses­mekanismer som alle mennesker anvender i truende situasjoner.

Mange er redde for å ikke å bli trodd når de har slike opplevelser. De velger å skjule meninger og forestillinger som ikke stemmer med den alminnelige oppfatningen av virkeligheten. Dette bidrar til å skape avstand mellom en selv og andre. Selv om hensikten er god er det mange hjelpere som forsøker å overbevise den andre om at hans eller hennes virkelighetsoppfatning er feil.

Det er viktig at den som trenger og mottar hjelp blir møtt med åpenhet, tillit og samarbeid. Det er den profesjonelle hjelperen sitt ansvar å anstrenge seg for å undersøke og prøve å forstå hvilken tilstand og virkelighet den andre befinner seg i.

De som forsker på psykiske problemer er stort sett enige om at det finnes flere årsaker til at noen av oss har større risiko for å oppleve alvorlige psykiske problemer. Forskning foregår innen nevropsykologi, biokjemi og genetikk. Det forskes også på hvordan livserfaringer, traumeopplevelser og oppvekstmiljø påvirker helse eller uhelse.

Noen har en høy terskel for sårbarhet og tåler stort sett alt.  Løvetannbarn kalles de som til tross for vanskeligheter i barndom og oppvekst likevel oppnår god psykisk og sosial helse. De som har lavere terskel for sårbarhet, er mer følsomme og påvirkes lettere av ytre påkjenninger. Stress-/sårbarhetsmodellen peker på at alle har en sårbarhet eller en tålegrense for påkjenninger. Modellen er enkel å forstå, og den kan være nyttig for å bli mer bevisst på hvor mye stress vi tåler.

Stress-/sårbarhetsmodellen (Zubin) blir referert til i ekstramateriale 2.4.1.

Alle verdensreligioner har et sett moralregler som forteller hvordan vi best skal leve livene våre. Alle mennesker har i større eller mindre grad en oppfatning av det guddommelige og det åndelige. Religiøse tekster er arv fra fortiden, med all sin symbolikk og mening. God eller ond, engel eller demon, himmel eller helvete. Symbolene er sterke og de er en del av vår kollektive bevissthet. Det er derfor ikke så rart at troen på kraften i disse skikkelsene og symbolene kan framstå sterkere når meningen i livet er vanskelig å få øye på.

Hvorfor unngår vi å snakke mer om åndelighet og religion og dens betydning ved helse og sykdom? Noe av forklaringen ligger i kulturen, verdiene og normene som det store fellesskapet følger. Opplysningstiden på 1700-tallet førte til at en naturvitenskapelig tenkning ble dominerende i den vestlige verden. Fenomener som ikke kunne bevises fikk derfor liten plass. Troen på det åndelige lever likevel godt gjennom praktisering av de store verdensreligionene og gjennom mindre, mer personlige trossystemer.

Vi har mange ord for opplevelsen av å miste seg selv. Følelsen av å gå i oppløsning, eller opplevelsen av å miste kontakten med kroppen. At kroppsdeler blir mindre eller større er noen uttrykk for dette fenomenet. Vi kan oppleve å bli fremmede for oss selv og at verden blir fremmed for oss. Noen lurer på om de lever eller om de er døde. Slike opplevelser er ikke uvanlige i tiden før psykosen inntreffer og kan være dominerende i et psykoseforløp.

Intervjuer og samtaler med personer som har opplevd psykose har gitt oss mer kunnskap om hvordan selvet kan oppfattes. Noen forteller at i tiden før psykosen inntraff, opplevde de seg selv og verden som ugjenkjennelig, fjern, uvirkelig, fremmed og meningsløs.  Andre kan tenke at de er etterlatt på jorden av romvesener, og venter på å bli hentet tilbake. Andre igjen kan tenke at de ble forvekslet på fødestuen, at de egentlig ikke hører til i denne familien. Når man har slike forestillinger er det viktig å få hjelp til å klargjøre egen identitet.

For noen kan det å miste kontakten med seg selv være en beskyttelse mot det som er verre. Det kan være en beskyttelse fra minner om skam, utilstrekkelighet, krenkelser eller overgrep.

Gjennom hele livet får vi ny innsikt gjennom sosialt samvær med andre. Vi hører hvordan andre ser på seg selv og verden, og vi hører og observerer hvordan de løser problemer og hvordan de lever livene sine. En annen persons utsagn kan plutselig gi oss en aha-opplevelse som gjør at noe faller på plass. Det kan oppstå i møte med en ny venn eller i grupper vi deltar i. Det kan også oppstå i terapimøter når tryggheten og tilliten er så stor at vanskelige temaer kan utforskes. Det fine med sosiale fellesskap er at to hoder tenker bedre enn ett. Et trygt fellesskap gir oss muligheten til å prøve ut vår egen virkelighetsforståelse i møte med andre.

Vi har ulike sanser som hørsel, syn, lukt, smak og følelser. Det å kunne stole på egne sanser er avgjørende for å kjenne trygghet og sammenheng i livene våre.

For at sansene våre skal kunne gi oss den nødvendige forståelsen av oss selv og omverdenen, er vi avhengige av at vi tolker sanseinntrykkene på en begripelig måte.

Når det oppstår brist mellom sansning og oppfatning kan sanseinntrykkene bli feiltolket i hjernen. Et eksempel kan være å høre stemmer andre ikke hører. Det kan oppleves skremmende at dine sanseopplevelser er annerledes enn omgivelsene oppfatter det.

Det er vanlig å holde indre dialoger med seg selv. For eksempel som å spørre; skal jeg velge å gjøre det ene eller det andre i dag? Skal jeg ta på meg den ene eller den andre skjorta? Orker jeg å dra på festen jeg er invitert til på lørdag?

Noen personer hører stemmer de ikke har kontroll over, og som oppfattes som å komme utenfra dem selv. Det kan være én eller flere stemmer som snakker. Andre kan høre et helt orkester av stemmer som snakker samtidig. Noen kan identifisere stemmene som personer de kjenner. For andre kan stemmene framstå som utydelige eller fremmede. Stemmer kan også oppleves som hjelpsomme og støttende. Andre kan være fiendtlig innstilt og snakke nedsettende. Enkelte kan til og med høre stemmer som befaler dem å gjøre vold mot seg selv eller andre. Får en riktig hjelp tidlig, kan dette unngås.

For noen kan stemmene de hører oppleves som fornuftige og være til hjelp.

Debra Lampshire om stemmehøring:
«Jeg var overveldet av ensomhet, en følelse så intens at jeg trodde jeg forsvant. Mine viktige relasjoner ble kroppsløse stemmer som gradvis snek seg inn i livet mitt og etter hvert overtok hele tilværelsen. Stemmene snøt meg for virkelige relasjoner og overmannet meg helt. Jeg, som hadde lengtet slik etter kjærlighet ble i stedet invadert av ondskapsfulle, hånende og nådeløse stemmer. Jeg ble vant til hemmeligholdelse og ensomhet, og til å være ingenting. Tomheten ble erstattet med et kor av samtaler, en kakafoni av lyder og språk fra de som befolket min hemmelige verden». Fra et foredrag Debra Lampshire holdt på ISPS-kongressen i 2011.

For fordypning, se TED-talk med Debra Lampshire

Eleanor Longden om stemmehøring:
«Hver stemme var nært knyttet til sider ved meg selv og hver og en av stemmene bar med seg overveldende følelser som jeg ikke hadde hatt noen mulighet til å bearbeide, eller løse minner fra seksuelle traumer og overgrep, fra skam, sinne, tap og lav selvaktelse».

For fordypning, se TED-talk med Eleanor Longden